Jobs

chapter 9


Chapters:


verse #1

Da tok Job til orde og sa:


verse #2

Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?


verse #3

Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.


verse #4

Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,


verse #5

han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,


verse #6

som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,


verse #7

som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,


verse #8

som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,


verse #9

som har skapt Bjørnen, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, # <* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.>


verse #10

som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?


verse #11

Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.


verse #12

Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?


verse #13

Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.


verse #14

Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,


verse #15

jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!


verse #16

Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,


verse #17

han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,


verse #18

som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.


verse #19

Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?


verse #20

Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.


verse #21

Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.


verse #22

Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.


verse #23

Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.


verse #24

Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? # <* så de ikke kan skjelne rett fra urett.>


verse #25

Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;


verse #26

de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.


verse #27

Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,


verse #28

da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.


verse #29

Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?


verse #30

Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,


verse #31

da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.


verse #32

For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;


verse #33

det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.


verse #34

Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!


verse #35

Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. # <* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.>

Chapters:


Books