chapter 17
Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. <* livskraft.>
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag? # <* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.>
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort. # <* for sine forfølgere.>
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. # <* mine forhåpninger.>
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42