Jobs

Chapters:

… 27 28 29 30 31 …   ⇤ ← 29 → ⇥

verse #1

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

verse #2

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

verse #3

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

verse #4

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

verse #5

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

verse #6

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

verse #7

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

verse #8

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

verse #9

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

verse #10

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

verse #11

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

verse #12

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

verse #13

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

verse #14

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

verse #15

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

verse #16

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

verse #17

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

verse #18

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

verse #19

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

verse #20

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

verse #21

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

verse #22

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

verse #23

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

verse #24

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

verse #25

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Chapters:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42