Jobs

Capitole:

… 27 28 29 30 31 …   ⇤ ← 29 → ⇥

versetul 1

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

versetul 2

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

versetul 3

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

versetul 4

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

versetul 5

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

versetul 6

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

versetul 7

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

versetul 8

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

versetul 9

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

versetul 10

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

versetul 11

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

versetul 12

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

versetul 13

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

versetul 14

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

versetul 15

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

versetul 16

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

versetul 17

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

versetul 18

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

versetul 19

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

versetul 20

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

versetul 21

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

versetul 22

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

versetul 23

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

versetul 24

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

versetul 25

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Capitole:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42