Markus

Chapters:

1 2 3 4 5 6 …   ⇤ ← 4 → ⇥

verse #1

Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.

verse #2

Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:

verse #3

Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,

verse #4

og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.

verse #5

Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,

verse #6

og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.

verse #7

Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.

verse #8

Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.

verse #9

Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!

verse #10

Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.

verse #11

Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,

verse #12

forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.

verse #13

Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?

verse #14

Såmannen sår ordet.

verse #15

Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.

verse #16

Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,

verse #17

og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.

verse #18

Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,

verse #19

og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.

verse #20

Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.

verse #21

Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?

verse #22

For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.

verse #23

Om nogen har ører å høre med, han høre!

verse #24

Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.

verse #25

For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.

verse #26

Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden

verse #27

og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.

verse #28

Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.

verse #29

Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.

verse #30

Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?

verse #31

Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;

verse #32

og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.

verse #33

Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,

verse #34

og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.

verse #35

Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!

verse #36

Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.

verse #37

Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.

verse #38

Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?

verse #39

Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.

verse #40

Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?

verse #41

Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?

Chapters:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16