Jobs
capítulo 6
verso 2
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
verso 3
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
verso 4
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
verso 5
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
verso 6
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
verso 7
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat. # <* d.e. ved mine lidelser.>
verso 8
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
verso 9
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
verso 10
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
verso 11
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
verso 12
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
verso 13
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
verso 14
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
verso 15
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
verso 16
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
verso 17
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
verso 18
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
verso 19
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
verso 20
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
verso 21
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
verso 22
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
verso 23
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
verso 24
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
verso 25
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
verso 26
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
verso 27
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
verso 28
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
verso 29
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
verso 30
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Libros
