Jobs
capítulo 30
verso 1
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
verso 2
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
verso 3
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
verso 4
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
verso 5
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
verso 6
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
verso 7
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
verso 8
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
verso 9
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
verso 10
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
verso 11
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
verso 12
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
verso 13
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
verso 14
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
verso 15
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
verso 16
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
verso 17
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
verso 18
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
verso 19
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
verso 20
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
verso 21
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
verso 22
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
verso 23
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
verso 24
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
verso 25
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
verso 26
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
verso 27
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
verso 28
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
verso 29
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
verso 30
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
verso 31
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Libros
