Lukas
capítulo 14
verso 1
Og det skjedde da han kom inn i en av de øverste fariseeres hus på en sabbat for å holde måltid, og de lurte på ham,
verso 2
se, da var der en vattersottig mann like for ham.
verso 3
Og Jesus tok til orde og talte til de lovkyndige og fariseerne og sa: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?
verso 4
Men de tidde. Og han tok på ham og helbredet ham, og lot ham gå.
verso 5
Og han tok atter til orde og sa til dem: Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks op igjen på sabbatsdagen?
verso 6
Men de var ikke i stand til å svare ham på dette.
verso 7
Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvorledes de valgte sig ut de øverste seter:
verso 8
Når du blir buden av nogen til bryllups, da sett dig ikke øverst ved bordet, forat ikke en gjævere enn du skal være buden,
verso 9
og den som innbød dig og ham, skal komme og si til dig: Gi denne mann rum! og du så med skam skal komme til å sitte nederst.
verso 10
Men når du er buden, da gå og sett dig nederst, forat han som innbød dig, kan si til dig når han kommer: Venn, kom hit, sett dig høiere op! Da får du ære i alle deres øine som sitter til bords med dig;
verso 11
for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.
verso 12
Han sa også til den som hadde innbudt ham: Når du gjør gjestebud middag eller aften, da innbyd ikke dine venner eller dine brødre eller dine frender eller rike granner, forat ikke de skal be dig igjen, så du får gjengjeld!
verso 13
Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde!
verso 14
så er du salig; for de har ikke noget å gi dig igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges opstandelse.
verso 15
Da en av dem som satt med til bords, hørte dette, sa han til ham: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.
verso 16
Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange;
verso 17
og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.
verso 18
Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt!
verso 19
Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt!
verso 20
Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.
verso 21
Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte!
verso 22
Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum.
verso 23
Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt!
verso 24
For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.
verso 25
Og meget folk vandret sammen med ham. Og han vendte sig og sa til dem:
verso 26
Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.
verso 27
Og den som ikke bærer sitt kors og følger efter mig, han kan ikke være min disippel.
verso 28
For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter sig ikke først ned og regner efter hvad det vil koste, om han har nok til å fullføre det med,
verso 29
forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si:
verso 30
Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?
verso 31
Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter sig ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen?
verso 32
Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennu er langt borte, og tinger om fred.
verso 33
Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier.
verso 34
Salt er en god ting, men når også saltet mister sin kraft, hvad skal det da saltes med?
verso 35
Det duer hverken i jord eller i gjødsel; det blir kastet ut. Den som har ører å høre med, han høre!
Libros
