Matteus
capítulo 22
verso 1
Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:
verso 2
Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.
verso 3
Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.
verso 4
Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!
verso 5
Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;
verso 6
og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.
verso 7
Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.
verso 8
Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;
verso 9
gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!
verso 10
Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.
verso 11
Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.
verso 12
Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.
verso 13
Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.
verso 14
For mange er kalt, men få er utvalgt.
verso 15
Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.
verso 16
Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;
verso 17
Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
verso 18
Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?
verso 19
Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.
verso 20
Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?
verso 21
De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
verso 22
Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.
verso 23
Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
verso 24
Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.
verso 25
Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren.
verso 26
Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.
verso 28
Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen.
verso 29
Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.
verso 30
For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.
verso 31
Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier:
verso 32
Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.
verso 33
Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.
verso 34
Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;
verso 35
og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham:
verso 36
Mester! hvilket bud er det største i loven?
verso 37
Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.
verso 38
Dette er det største og første bud.
verso 39
Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv.
verso 40
På disse to bud hviler hele loven og profetene.
verso 41
Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:
verso 42
Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.
verso 43
Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier:
verso 44
Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter!
verso 45
Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?
verso 46
Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.
Libros
