4 Mosebok
capítulo 32
verso 1
Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl,
verso 2
kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger:
verso 3
Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon,
verso 4
det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe.
verso 5
Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!
verso 6
Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?
verso 7
Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem?
verso 8
Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet;
verso 9
da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem.
verso 10
Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa:
verso 11
Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde -
verso 12
ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren.
verso 13
Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine.
verso 14
Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;
verso 15
for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.
verso 16
Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,
verso 17
men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.
verso 18
Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;
verso 19
for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.
verso 20
Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,
verso 21
og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,
verso 22
og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.
verso 23
Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.
verso 24
Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!
verso 25
Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;
verso 26
våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;
verso 27
men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.
verso 28
Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer.
verso 29
Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom;
verso 30
men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana'ans land, sammen med eder andre.
verso 31
Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre;
verso 32
Vi vil dra væbnet over til Kana'ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan.
verso 33
Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring.
verso 34
Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer
verso 35
og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha
verso 36
og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet.
verso 37
Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El'ale og Kirjata'im
verso 38
og Nebo og Ba'al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn.
verso 39
Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort.
verso 40
Og Moses gav Makir, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. # <* nemlig hans efterkommere.>
verso 41
Og Ja'ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres* landsbyer; og han kalte dem Ja'irs byer. # <* amorittenes.>
verso 42
Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.
Libros
