Første Krønikebok
capítulo 16
verso 1
Så førte de Guds ark inn og satte den midt i det telt som David hadde reist for den, og de bar frem brennoffer og takkoffer for Guds åsyn.
verso 2
Og da David var ferdig med å ofre brennofferet og takkofferne, velsignet han folket i Herrens navn.
verso 3
Og han utdelte til hver enkelt i Israel, både mann og kvinne, et brød og et stykke kjøtt og en rosinkake.
verso 4
Og han satte nogen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens ark og til å prise og takke og love Herren, Israels Gud:
verso 5
Asaf var den øverste, næst efter ham kom Sakarja og så Je'iel og Semiramot og Jehiel og Mattitja og Eliab og Benaja og Obed-Edom og Je'iel med harper og citarer; Asaf skulde slå på cymblene
verso 6
og prestene Benaja og Jahasiel stadig blåse i trompetene foran Guds pakts-ark.
verso 7
Den dag satte David første gang Asaf og hans brødre til å synge Herrens pris:
verso 8
Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
verso 9
Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!
verso 10
Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!
verso 11
Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!
verso 12
Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans under og hans munns dommer,
verso 13
I, hans tjener Israels avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!
verso 14
Han er Herren vår Gud; hans dommer er over all jorden.
verso 15
Kom evindelig hans pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,
verso 16
den pakt han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak!
verso 17
Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,
verso 18
idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd,
verso 19
da I var en liten flokk, få og fremmede der.
verso 20
Og de vandret fra folk til folk og fra et rike til et annet folk.
verso 21
Han tillot ikke nogen å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:
verso 22
Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!
verso 23
Syng for Herren, all jorden! Forkynn fra dag til dag hans frelse!
verso 24
Fortell blandt hedningene hans ære, blandt alle folkene hans undergjerninger!
verso 25
For stor er Herren og høilovet, og forferdelig er han over alle guder.
verso 26
For alle folkenes guder er intet; men Herren har gjort himmelen.
verso 27
Høihet og herlighet er for hans åsyn, styrke og glede er på hans sted.
verso 28
Gi Herren, I folkeslekter, gi Herren ære og makt!
verso 29
Gi Herren hans navns ære, bær frem gaver og kom for hans åsyn, tilbed Herren i hellig prydelse!
verso 30
Bev for hans åsyn, all jorden! Jorderike står fast, det rokkes ikke.
verso 31
Himmelen glede sig, og jorden fryde Sig, og de skal si iblandt hedningene: Herren er blitt konge.
verso 32
Havet bruse og alt som fyller det! Marken fryde sig og alt som er på den!
verso 33
Da jubler trærne i skogen for Herrens åsyn; for han kommer for å dømme jorden.
verso 34
Lov Herren! For han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
verso 35
Og si: Frels oss, du vår frelses Gud, og samle oss og utfri oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!
verso 36
Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sa amen og lovet Herren.
verso 37
Så lot han Asaf og hans brødre bli der foran Herrens pakts-ark for stadig å gjøre tjeneste foran arken, hver dag det som skulde gjøres på den dag,
verso 38
og Obed-Edom og deres brødre, åtte og seksti, Obed-Edom, sønn av Jeditun, og Hosa som dørvoktere.
verso 39
Men presten Sadok og hans brødre prestene lot han bli foran Herrens tabernakel på haugen i Gibeon.
verso 40
forat de stadig skulde ofre Herren brennoffer på brennofferalteret morgen og aften og gjøre alt det som skrevet står i den lov som Herren hadde gitt Israel,
verso 41
og sammen med dem Heman og Jedutun og de andre utvalgte, som var nevnt ved navn, forat de skulde love Herren, fordi hans miskunnhet varer evindelig,
verso 42
og hos dem - Heman og Jedutun - var der trompeter og cymbler til bruk for dem som skulde spille, og likeledes andre instrumenter til sangen ved gudstjenesten. Og Jedutuns sønner var dørvoktere.
verso 43
Derefter drog alt folket hver til sitt, og David vendte hjem for å velsigne sitt hus.
Libros
