1 Mosebok
capítulo 41
verso 1
Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven. # <* Nilen.>
verso 2
Og se, det steg op av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset.
verso 3
Og efter dem steg det op av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de stod ved siden av de andre kyr på elvebredden.
verso 4
Og de stygge og magre kyr åt op de syv vakre og fete kyr. Da våknet Farao.
verso 5
Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste op på ett strå.
verso 6
Og efter dem skjøt det op syv aks som var tynne og svidd av østenvind.
verso 7
Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks. Da våknet Farao, og skjønte at det var en drøm.
verso 8
Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggerne og alle vismennene i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunde tyde dem for ham.
verso 9
Da talte den øverste munnskjenk til Farao og sa: Jeg må idag minne om mine synder.
verso 10
Farao blev vred på sine tjenere og satte mig fast hos høvdingen over livvakten, både mig og den øverste baker.
verso 11
Da hadde vi hver sin drøm i samme natt, jeg og han, og våre drømmer hadde hver sin mening.
verso 12
Og det var en hebraisk gutt sammen med oss der; han var tjener hos høvdingen over livvakten; ham fortalte vi våre drømmer, og han tydet dem for oss; efter som enhver hadde drømt, tydet han dem.
verso 13
Og som han tydet dem for oss, således gikk det; jeg blev satt i mitt embede igjen, og han blev hengt.
verso 14
Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao.
verso 15
Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om dig at så snart du hører en drøm, kan du tyde den.
verso 16
Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til mig; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao.
verso 17
Da sa Farao til Josef: Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden.
verso 18
Og se, av elven steg det op syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset.
verso 19
Og efter dem steg det op syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land.
verso 20
Og de magre og stygge kyr åt op de syv første, fete kyr.
verso 21
Og da de hadde fått dem til livs, kunde det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg.
verso 22
Så drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste op på ett strå.
verso 23
Og efter dem skjøt det op syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind.
verso 24
Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunde forklare det for mig.
verso 25
Da sa Josef til Farao: Faraos drømmer har én mening; hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite.
verso 26
De syv gode kyr er syv år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm.
verso 27
Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme.
verso 28
Det er som jeg sa til Farao: Hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao se.
verso 29
Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land;
verso 30
men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet;
verso 31
og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård.
verso 32
Men at drømmen kom to ganger for Farao, det vil si at saken er fast besluttet av Gud, og at Gud vil gjøre det snart.
verso 33
Nu skulde Farao utse sig en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land!
verso 34
Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår.
verso 35
Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det.
verso 36
Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren.
verso 37
Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om.
verso 38
Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd?
verso 39
Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du.
verso 40
Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.
verso 41
Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land.
verso 42
Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals.
verso 43
Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land. # <* bøi kne!.>
verso 44
Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land.
verso 45
Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. # <* måskje: Verdens frelser.>
verso 46
Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land.
verso 47
Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår.
verso 48
Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring.
verso 49
Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det.
verso 50
Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On.
verso 51
Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus. # <* en som får folk til å glemme.>
verso 52
Og den andre sønn kalte han Efra'im; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. # <* dobbelt frukt.>
verso 53
Da de syv overflodsår i Egyptens land var til ende,
verso 54
begynte de syv hungersår å komme, således som Josef hadde sagt. Da blev det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød.
verso 55
Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hvad han sier eder, skal I gjøre.
verso 56
Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land.
verso 57
Og fra alle landene kom de til Josef i Egypten for å kjøpe korn; for hungersnøden var hård i alle landene.
Libros
