Hebreerne
capítulo 6
verso 1
La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
verso 2
med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom
verso 3
Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
verso 4
For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
verso 5
og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,
verso 6
da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
verso 7
For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
verso 8
men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
verso 9
Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
verso 10
For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
verso 11
Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
verso 12
forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
verso 13
For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
verso 14
Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
verso 15
og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
verso 16
For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
verso 17
Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
verso 18
forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
verso 19
det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
verso 20
hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.
Libros
