Markus
capítulo 6
verso 1
Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.
verso 2
Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!
verso 3
Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.
verso 4
Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.
verso 5
Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;
verso 6
og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.
verso 7
Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.
verso 8
Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,
verso 9
men ha sko på, og ikke to kjortler.
verso 10
Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.
verso 11
Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.
verso 12
Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,
verso 13
og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.
verso 14
Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.
verso 15
Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.
verso 16
Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.
verso 17
For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.
verso 18
Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.
verso 19
Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.
verso 20
For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.
verso 21
Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,
verso 22
og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!
verso 23
Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.
verso 24
Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.
verso 25
Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.
verso 26
Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.
verso 27
Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.
verso 28
Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.
verso 29
Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.
verso 30
Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.
verso 31
Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.
verso 32
Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.
verso 33
Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.
verso 34
Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.
verso 35
Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;
verso 36
la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!
verso 37
Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?
verso 38
Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.
verso 39
Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.
verso 40
Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.
verso 41
Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.
verso 43
og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.
verso 44
Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.
verso 45
Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.
verso 46
Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.
verso 47
Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
verso 48
Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.
verso 49
Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;
verso 50
for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!
verso 51
Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.
verso 52
For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.
verso 53
Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.
verso 54
Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,
verso 55
og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.
verso 56
Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.
Libros
