2 Samuelsbok
capítulo 22
verso 1
David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
verso 2
Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,
verso 3
min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.
verso 4
Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
verso 5
Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.
verso 6
Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
verso 7
I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.
verso 8
Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.
verso 9
Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
verso 10
Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
verso 11
Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.
verso 12
Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.
verso 13
Frem av glansen foran ham brente gloende kull.
verso 14
Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.
verso 15
Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. # <* fiendene.>
verso 16
Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.
verso 17
Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
verso 18
Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
verso 19
De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
verso 20
Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
verso 21
Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
verso 22
For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;
verso 23
for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,
verso 24
og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
verso 25
Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.
verso 26
Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,
verso 27
mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang. # <* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.>
verso 28
Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.
verso 29
For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.
verso 30
For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.
verso 31
Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
verso 32
For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?
verso 33
Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.
verso 34
Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.
verso 35
Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
verso 36
Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.
verso 37
Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
verso 38
Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
verso 39
Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.
verso 40
Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
verso 41
Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.
verso 42
De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.
verso 43
Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.
verso 44
Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.
verso 45
Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.
verso 46
Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
verso 47
Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,
verso 48
den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
verso 49
og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
verso 50
Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.
verso 51
Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
Libros
